Fjell og jord i Sørum

Geologi m.m. i Sørum (spesielt for skoleelever). Artikkelen er hentet fra Magnus Sørlis hefte "Sørum før og nå", utgitt i 1975.

På skolen får dere sikkert høre om en tidsperiode som kalles istida. Den varte i et veldig tidsrom, - fra omlag 1 million år til ca. ti tusen år f. Kr. fødsel. Landet vårt var dekket av en isbre. Ikke noe liv fra før istida kunne overleve. Breen var så tung at til og med fjellet som lå under ble skurt og slipt da den begynte å gli. Da breen smeltet, kom fjellet til syne slik det hadde ligget i millioner av år før. Den eldste delen av fjellet, grunnfjellet, har en alder av tusen millioner år eller mer. Det meste av fjellet i bygda vår er nettopp slikt grunnfjell. Vi kaller det gråstein etter fargen, men geologene kaller bergarten gneis. Undersøker vi steinen nøyere, finner vi at gneisen består av flere slags mineraler: Glimmer (kråkesølv), feltspat og kvarts. Ingen av dere behøver å gå langt for å finne interessante forekomster i åsene våre.

I Vilbergåsen finner vi ei renne i fjellet.  Fra gammelt av har folk kalt den 'St. Olavs gang'. I folkefantasien het det at St. Olav hadde seilt over fjellet og laget fordypningen med skipet sitt. Forklaringen er nok en annen. Steinen i 'båtsporet' har en mørk farge og er løsere enn grunnfjellet på sidene. I Jordens oldtid, permtida, sprakk fjellgrunnen og fyltes med glødende smeltemasse, lava, fra dypet. Da massen størknet, ble den til mørkt fjell. Vi kaller det diabas. Steinen er løsere enn grunnfjellet. Is, vann og vær har gjennom tidene gravd slike diabasganger. I bygda finner vi flere slike: På Hexebergfjellet, Ausenfjellet og på grensen mellom Fjuk og Hogseth (Haretronga).

En annen interessant forekomst er 'jettegryter'. Det er gryteformede hull i fjellet.  Før i tida trodde folk at trollene hadde kokt mat i jettegrytene. Forklaringen er slik:  En stein ble i istida skjøvet ned i en fordypning. Vann som strømmet til, fikk steinen til å rulle rundt og gjennom tidene grave hullene. Slike jettegryter finner vi i Ausenfjellet og i Meluken skog.

Et tredje steinslag kalles kleberstein. Den er løs og kan nesten skjæres med kniv.  På Lystadmoen finnes en slik klebersteinsåre. En hule er gravd inn i fjellet. En gang er det blitt laget bl.a. gryter av steinen. Rester ligger der ennå. Ved Kvevli er det også et gammelt klebersteinsbrudd. I Skugstadskogen er det et dypt hull.  Koppergruva som har vært der, var i drift så sent som for 60 år siden.

Ved Bingsfoss oppdager vi at isbreen har blankslipt fjellet. Vi finner der en bergart som kalles konglomerat. Det er stein som er dannet ved sammenkitting av rullesteinsgrus og fraktet med isbreen fra Mjøstraktene.

På Lystadmoen og Aremoen finner vi sandtak. Som en veldig bulldoser skjøv isbreen, som var i bevegelse, stein med seg og malte den til sand. Værlaget ble langsomt mildere, og breen smeltet. Ved kanten av breen ble så sand og steingrus liggende. Vi kaller det en morene.

I skogen til Søndre Fjuk ligger en veldig stein som isen har lagt igjen. Den kalles Gjertrudsteinen og er om lag 20 m3 stor. En annen merkelig forekomst er 'Fleskebua'. Det er ei hule som har helletak på over 10 m2. Ingen kan med sikkerhet si hva denne hula er brukt til.

På Størsrudfjellet ligger en steinhaug som kalles 'Kastet'. Når folk i gammel tid skulle ferdes over avsidesliggende steder, hadde de bestemte plasser hvor de kastet fra seg stein. Det skulle sikre dem god tur videre.

Ved Mork og på Egnerfjellet ligger det bygdeborger. Disse var primitive festninger som ble anlagt på brattlendte høyder som var lette å forsvare. Det antas at de stammer fra folkevandringstida, om lag 400 - 600 år e.Kr. Det er over 250 bygdeborger i landet, men bare få av dem er undersøkt.

Etter at isbreen smeltet, ble hele Romerikssletta hav. Vannflaten sto den gang 220 meter høyere enn nå.  I bygda vår stakk bare de høyeste åstoppene over havet.  Steinstøvet som isen slipte av fjellet, finner vi nå igjen som leire over store deler av Romerike. Bygda vår har altså en gang vært havbunn. Det meste av jorda i Sørum er leire. På bl.a. Sørumsletta og Fossletta er leira dekket av et sandaktig materiale.  Jorda der er årsikker og lett å dyrke. Blåleira kan være glatt som såpe. Under visse forutsetninger kan jordmassen gli. Slike jordskred skjedde i Lørenfallet i 1794 og i Scheafallet i 1768.

Scheafallet begynte om morgenen den 15. april. Alle 26 hus på gården Schea ble tatt av raset og ført ei halv mil vekk. 16 mennesker og alle dyra på gården omkom, og en stor del av selve gården ble ødelagt. Jordstykket som gled ut, var 1400 - 1500 alen (1 alen = 62,75 cm) langt, 850 - 900 alen bredt og 60 alen dypt. Jordmassen gled ut i Rømua og fylte elva i en halv mils lengde. Vannet steg og oversvømte mye av jordene på naboeiendommene.

26 år etter gikk det store raset på Løri. Katastrofen rammet 2 gårder med 4 oppsittere. Også denne gangen fyltes Rømua av jordmassene så vannet steg 30 alen. Etter 132 dager lyktes det å lage ei renne så vannmassene fikk løp. I dette raset gikk ikke menneskeliv, men mye jord på Aalgaard og Prestegarden gled ut. Husene på Aalgaard måtte flyttes. 23 oppsittere fikk deler av eiendommene sine ødelagt av flommen.

Et stort ras har en gang gått på eiendommen Svarstad. Det kalles Jomfrubakka.  Nærmere opplysninger om det raset har ingen kunnet gi. Jordras gikk det også på Børke og Store Gran i 1750.  Flere større eller mindre jordras har gått også andre steder i bygda vår.